Mangfold på foringsplassen

Så langt i år har fuglelivet ved foringsplassen virkelig vist fram sitt store mangfold. I vinter ble foringsplassen veldig beskjedent besøkt av de fjærkledde, men dette har virkelig snudd seg nå utover våren og hittil i sommer. Det nærmest myldrer av fugl, heldigvis. Siden byen har innhentet oss her på landet, med store byggefelter og mengder med hus, har jeg vært, og er fortsatt spent på hva som skjer med fuglelivet her. Der det tidligere var skog og eng, er det nå asfalt og boliger. Plassen som flora, fauna og fugleliv disponerer blir mindre og mindre for hver dag som går, men så langt i år har fuglelivet rundt foringsplassen eksplodert. Blåmeis, kjøttmeis  og gråspurv dominerer som de alltid har gjort, men grønnfinken og bokfinken er tilbake etter noen år med bare sporadisk opptreden. Gråtrost og stær gjester også foringsplassen daglig, det samme gjør selvølgelig skjæra. Dompap er også å se med jevne mellomrom, og en sivspurv har vært innom og forsynt seg. Ringduene er blitt et fast innslag morgen og sen kveld. Forhåpentligvis er dette en utvikling som vil fortsette, med et mangfold av fugler rundt seg er hagelivet komplett for en hage og fugle entusiast.

Med våren kommer fuglene, forhåpentligvis.

Etter årsskiftet har det vært lite fugl å se på foringsplassen her hos oss. Maten har nesten ikke blitt rørt, og stillheten har vært merkbar. Hvor ble de av, alle disse vinterens lyspunkter ? Svaret på det aner jeg ikke. Vi har lagt bak oss en merkelig vinter her nord, med mangel på snø, og med varmegrader de aller fleste dagene gjennom hele vinteren. Kan dette ha gitt fuglene nok mat ute i skog og mark, og at de derfor har glimret med sitt fravær på foringsplassen ? Kanskje, men jeg vet ikke. Det jeg vet er at nå når våren er kommet krypende nordover, så er også fuglene kommet etter. Kjøttmeisen er her, så også blåmeisen og granmeisen. En og annen dompap slapper av i trærne rundt her, og tidlig i morges kunne jeg se den første gråtrosten. Gråhegre, måker og kråker flyr som vanlig høyt over hustakene, på tur frem og tilbake fra sine daglige gjøremål, og skjæra flakser selvfølgelig rundt omkring overalt her, stolt som en hane over å være ferdig med utbygget på det gamle skjærereiret ytterst i skogkanten. Forhåpentligvis er fuglene tilbake for fullt etterhvert. Det er liksom noe som mangler når de ikke er rundt her slik som de alltid har vært. Vinterens mangel på snø og kulde har gjort vinteren spesiell, men vinterens mangel på småfugler har gjort den enda mer spesiell, så vårens ankoms, og med den småfuglenes ankomst, er mer velkommen i år enn på mange år. Velkommen tilbake våre små bevingede venner !

Vinterfuglen har ankommet

Nå er det for alvor blitt vinter. Dompapen har ankommet ! Denne lille skjønnheten av en bevinget skapning er ikke så ofte å se om sommeren her i nord. Bare et og annet individ suser forbi her i løpet av sommerhalvåret. Når vinteren kommer dukker imidlertid dompapen opp, og viser seg frem gjennom nesten hele vinteren. Den røde og sorte drakten lyser virkelig opp på foringsplassen i de mørke vinterdagene. En velkommen gjest denne vakre lille fuglen. Gjennom vinterhalvåret domineres foringsplassen ev meiser - granmeis, kjøttmeis og blåmeis, alle vakre små fugler, men dompapen står frem som en liten konge blant alle de små fjærbyltene som hopper rundt på foringsplassen.

Låvesvale

Det er ikke så mange låvesvaler å se her nå. En og annen gang er man heldig og får nyte synet av flyveferdigheten til denne lille, vakre fuglen. En mesterflyver nesten helt uten sidestykke. Denne sensommerdagen var det fire låvesvaler som lekte seg i luften over hagen, og som alltid når jeg ser denne akrobaten utfolde seg kommer minnene fra tidligere tider tilbake. Oppvokst på gård som jeg er husker jeg det fasinerende synet av flere titalls låvesvaler som satt som perler på en snor på strømkablene som gikk mellom hovedhuset og fjøset. Man husker alle reirene som satt tett i tett oppe under taket på høylåven, og hvordan man nesten måtte se opp for trafikken av låvesvaler på tur ut og inn av låven. Nå som gårdsdriften er en saga blott, driftsbygningene jevnet med jorden, og byen har innhentet oss, er minnene stort sett det som er igjen av låvesvala. Derfor er det å oppleve denne fuglen nå, de få gangene man ser den, et stort øyeblikk for en gammel bondesønn som har vokst opp med denne flyvende mesteren. Det er i slike øyeblikk man skulle ønske barndommen levde evig.

Et trostemysterium

Gråtrosten har i alle år fått meg til å fundere over en ting, så også i år. Hver vår komer gråtrosten i rimelig stort antall og slår seg ned i et skogholt rett utenfor hagegjerdet vårt. Her har det vært gråtrostreir så langt tilbake som jeg kan huske. Gråtrosten høres godt i denne perioden hvor reir bygges og gamle reir repareres og gjøres klar til en ny hekkesesong. Hele våren og tidlig sommer er det et svare leven fra både foreldre og unger. Hele skogholtet syder av gråtrostliv. Trosteforeldrene flyr til og fra reirene med mat til den nye trostegenerasjonen, oppofrende og ivrige driver de på. Man kan til og med høre trosteungene som skriker etter mat. Ja, trostesamfunnet er ikke akkurat lydløst. Slik går våren og den tidlige sommeren, reirbygging, egglegging, oppfostring av små trostenøster, helt til disse små nøstene blir flyvedyktige, men så - stillhet !
Ikke en gråtrost å se, ikke en gråtrost å høre. I en måneds tid er alle gråtrostene borte, helt til rundt midten av august, da er de plutselig tilbake. Ikke så støyende som tidligere på sommeren, men man kan høre den stillere skvatringen fra dem der de sitter inne i det tidligere nevnte skogholtet, og igjen kan man både se og høre gråtrosten. Så hva er det jeg funderer på hvert eneste år - jo, gråtrostene mine - hvor er dere den måneden dere er borte fra skogholtet her !?

Vannmelonen og skjæra

For noen dager siden skulle jeg ut i hagen og arbeide litt. Da jeg gikk ut hadde jeg med meg en kvart vannmelon som var blitt litt glemt i kjøleskapet, og derfor hørte mer til i komposten enn i kjøleskapet. På tur dit stanset jeg for å gi fuglene påfyll av mat i automater og brett. Melonen ble plassert på bakken i påvente av at jeg gjorde meg ferdig med foringen. Da dette var utført, og jeg rundet hjørnet på uthuset for å viderebefrakte den noe dvaske vannmelonen til sitt nye oppholdssted, komposten, fløy det skjærer til alle kanter da de oppdaget meg. Vannmelonen var uten tvil blitt et offer for skjærenes glupskhet, og bare skallet var blitt etterlatt. At fuglene spiser mye og mangt er ikke noe nytt, og spesielt ikke at skjærene gjør det, men jeg har aldri før opplevd at noen fugler har forsynt seg av vannmelon. Kanskje fordi jeg ikke forer med melon til vanlig, men hvem gjør vel det. En morsom liten opplevelse iallefall.

Hirsekolber

Småfuglene får spise fritt av en ripsbærbusk

På foringsplassen hos meg fores det for det meste med brødsmuler, solsikkefrø, usaltede nøtter og meiseboller. I tillegg står det en ripsbærbusk rett ved foringsplassen. Denne busken får fuglene fritt forsyne seg av, da vi har andre busker hvor vi høster bær til eget bruk. Rognebær har de også god tilgang på, da foringsplassen ligger nær skogkanten der det vokser en god del rogn. Litt kokosnøtter blir det også på fuglene med jevne mellomrom. For litt mer variasjon i foret fulgte jeg et råd jeg fikk om å henge opp hirsekolber. Vet ikke helt hva jeg skal si om hirsekolber som for til fuglene, men det som er helt klart, på denne foringsplassen iallefall, er at hirsekolbene ikke blir rørt av noen av foringsplassens besøkende. Kanskje ingen av fugleartene som flakser omkring her er spesielt begeistret for hirsekolber. Kolbene skal iallefall få henge oppe en god stund til, så får jeg etterhvert se om noen tør å prøve seg på dem.