Gråtrosten har i alle år fått meg til å fundere over en ting, så også i år. Hver vår komer gråtrosten i rimelig stort antall og slår seg ned i et skogholt rett utenfor hagegjerdet vårt. Her har det vært gråtrostreir så langt tilbake som jeg kan huske. Gråtrosten høres godt i denne perioden hvor reir bygges og gamle reir repareres og gjøres klar til en ny hekkesesong. Hele våren og tidlig sommer er det et svare leven fra både foreldre og unger. Hele skogholtet syder av gråtrostliv. Trosteforeldrene flyr til og fra reirene med mat til den nye trostegenerasjonen, oppofrende og ivrige driver de på. Man kan til og med høre trosteungene som skriker etter mat. Ja, trostesamfunnet er ikke akkurat lydløst. Slik går våren og den tidlige sommeren, reirbygging, egglegging, oppfostring av små trostenøster, helt til disse små nøstene blir flyvedyktige, men så - stillhet !
Ikke en gråtrost å se, ikke en gråtrost å høre. I en måneds tid er alle gråtrostene borte, helt til rundt midten av august, da er de plutselig tilbake. Ikke så støyende som tidligere på sommeren, men man kan høre den stillere skvatringen fra dem der de sitter inne i det tidligere nevnte skogholtet, og igjen kan man både se og høre gråtrosten. Så hva er det jeg funderer på hvert eneste år - jo, gråtrostene mine - hvor er dere den måneden dere er borte fra skogholtet her !?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar