Låvesvale

Det er ikke så mange låvesvaler å se her nå. En og annen gang er man heldig og får nyte synet av flyveferdigheten til denne lille, vakre fuglen. En mesterflyver nesten helt uten sidestykke. Denne sensommerdagen var det fire låvesvaler som lekte seg i luften over hagen, og som alltid når jeg ser denne akrobaten utfolde seg kommer minnene fra tidligere tider tilbake. Oppvokst på gård som jeg er husker jeg det fasinerende synet av flere titalls låvesvaler som satt som perler på en snor på strømkablene som gikk mellom hovedhuset og fjøset. Man husker alle reirene som satt tett i tett oppe under taket på høylåven, og hvordan man nesten måtte se opp for trafikken av låvesvaler på tur ut og inn av låven. Nå som gårdsdriften er en saga blott, driftsbygningene jevnet med jorden, og byen har innhentet oss, er minnene stort sett det som er igjen av låvesvala. Derfor er det å oppleve denne fuglen nå, de få gangene man ser den, et stort øyeblikk for en gammel bondesønn som har vokst opp med denne flyvende mesteren. Det er i slike øyeblikk man skulle ønske barndommen levde evig.

Et trostemysterium

Gråtrosten har i alle år fått meg til å fundere over en ting, så også i år. Hver vår komer gråtrosten i rimelig stort antall og slår seg ned i et skogholt rett utenfor hagegjerdet vårt. Her har det vært gråtrostreir så langt tilbake som jeg kan huske. Gråtrosten høres godt i denne perioden hvor reir bygges og gamle reir repareres og gjøres klar til en ny hekkesesong. Hele våren og tidlig sommer er det et svare leven fra både foreldre og unger. Hele skogholtet syder av gråtrostliv. Trosteforeldrene flyr til og fra reirene med mat til den nye trostegenerasjonen, oppofrende og ivrige driver de på. Man kan til og med høre trosteungene som skriker etter mat. Ja, trostesamfunnet er ikke akkurat lydløst. Slik går våren og den tidlige sommeren, reirbygging, egglegging, oppfostring av små trostenøster, helt til disse små nøstene blir flyvedyktige, men så - stillhet !
Ikke en gråtrost å se, ikke en gråtrost å høre. I en måneds tid er alle gråtrostene borte, helt til rundt midten av august, da er de plutselig tilbake. Ikke så støyende som tidligere på sommeren, men man kan høre den stillere skvatringen fra dem der de sitter inne i det tidligere nevnte skogholtet, og igjen kan man både se og høre gråtrosten. Så hva er det jeg funderer på hvert eneste år - jo, gråtrostene mine - hvor er dere den måneden dere er borte fra skogholtet her !?